I Sør-Amerika med modem

av Odd de Presno.


Publisert i Datatid, Norge nr. 12/1993, side 53.


Å reise i Argentina og Brasil med modem i bagasjen er ingen spøk, med mindre du har skrujern og andre hjelpemidler i bagasjen. Det er imidlertid slett ikke umulig.

Forberedelsene var det ingenting å si på. Før avreise hadde jeg fått postbokser på Internet-maskiner i Buenos Aires, Sao Paulo og Maceio (Brasil).

I kufferten hadde jeg kabler, akustisk kopler, krokodilleklyper, skrujern, skjøteledninger, lommekniv og en spesialtang for å fjerne isolasjonen på telefonledninger. Reisemaskinen hadde et innebygget 14,400 bps. modem. Det var bare å reise.

Det begynte bra i Buenos Aires. Jeg bodde privat. Oppkoplingen til telenettet var enkel med amerikansk-koplet tastafonplugg av samme form og størrelse som hjemme.

Den lokale vertsmaskinen kunne nås i 9600 bits/s. Kvaliteten på linja var god. Det eneste problemet var at jeg ikke hadde rukket å omdirigere posten til Argentina...

Min lokale Internet-maskin hadde imidlertid telnet. Situasjonen var derfor ikke kritisk. Jeg koplet meg opp og kommanderte

telnet ulrik.uio.no

Etter noen strakser fikk jeg velkomstmeldingen fra maskinen i Oslo. Forbindelsen var treg, men jobben var gjort på noen minutter. Jeg tastet brukernavn, passord og den viktige omdirigeringskommandoen:

echo "opresno@secyt.secyt.gov.AR" >~/.forward

Fra nå av gikk all post til Argentina. Alt var bare sol og glede.

I Sao Paulo, Brasil var det verre. Å kople modemet til telefonen på Hotell Le Premier var det minste problemet. Biapparatet på badet hadde en løs tastafonledning. Jeg trakk ledningen ut av kontakten, flyttet den ut i stua, koplet den til PCen og ringte ut.

De brasilianske telefonkontaktene har forøvrig en utforming, som er et telemonopol verdig. Jeg har aldri sett maken.

Programmets oppringingskommando måtte endres til ATDP0W, da jeg måtte slå 0 for å få ekstern summetone før nummeret kunne slås.

Telenettet i Sao Paulo må nærme seg sammenbrudd. Kvaliteten er så dårlig, at man knapt kan høre når andre snakker. Det er utrolig at datakommunikasjon er mulig.

Min lokale postsenter hadde en 9600 bits/s node og to for 1200 bits/s. Tre numre for universitetets 50,000 studenter og rundt 7.000 professorer! Å komme frem til 9600-nummeret var nærmest umulig, med mindre jeg ringte ved 5-tiden om morgenen.

På ny hadde jeg et "forward"-problem. All post gikk fremdeles til Argentina. Jeg måtte til Norge pr. telnet igjen for å få posten sendt til Brasil.

Universitetet lot meg låne en terminal, og takk for det. Det tok TRE timer å taste inn fire kommandolinjer. Skrekk og gru!

Først måtte den gamle omdirigeringen fjernes. Kommandoen er

rm ~/.forward

Deretter måtte en nye omdirigeringskommandoen tastes inn:

echo "opresno@cat.cce.usp.br" >~/.forward

Til slutt "telneterte" jeg maskinen i Buenos Aires for å få ny post dit sendt til min brasilianske postkasse (som en stor melding). Å lese pr. telnet gikk for sakte.

Tilbake på hotellet igjen kunne jeg endelig begynne på posten. Det lå 700 KB og ventet! Oppkall i 1200 bit/s var dessuten den eneste muligheten...

Det tok meg over 90 minutter å laste ned alt sammen! Enda godt at lokalsamtaler var nesten gratis og at programmet gjorde jobben automatisk. Jeg kunne gjøre andre ting mens jeg ventet.

Problemene stoppet ikke der. All tekst kom med dobbelt linjeavstand. Vertsmaskinen var innstilt på VT-102 og dette kunne ikke endres. Jeg måtte etterbehandle teksten for å få enkel linjeavstand og fjerne forstyrrende escape-koder. Slitsomt.

I en uke bodde jeg på Le Premier. 9600 bits/s var bare en teoretisk mulighet. Det ble mye 1200 bits/s.

Fra Maceio i det nordlige Brasil kom det melding om at senteret der ikke hadde oppringbare modemer. Jeg måtte reise til universitetet og bruke deres terminaler for å få adgang til posten.

Nå var gode råd dyre. Post måtte for all del omdirigeres på forhånd, da senteret i Maceio ikke hadde adgang til telnet. Jeg bestemte meg for å prøve CompuServe.

CompuServe har en 2400 bits/s node i Brasil. Den kan nås fra hvor som helst ved å ringe et spesielt lokalnummer (tlf. 000672). Dette var dobbelt så raskt som universitetet i Sao Paulos 1200 bits/s modemer og linjekvaliteten var vesentlig bedre!

Lovende. All post ble prompte omdirigert til CompuServe og slik skulle det være resten av tiden i Brasil.

Kommunikasjon skjedde helautomatisk med TAPCIS og script-filen INFONET.SCR. Innholdet i måtte endres. I stedet for kodelinjen "U CSF^M" la jeg inn:

U CPS^M
W Name
P 1
U CIS^M

Som bonus fikk jeg adgang til engelskspråklige dagsnyheter. Ingen av hotellene hadde CNN og å lese portugisisk faller tungt. Nå kunne jeg endelig følge den dramatiske utviklingen i Russland.

Lørdag fløy vi til Maceio. Hotell Othon ligger helt nede på byens badestrand. 30 graders varme. Eksotisk. Nydelig.

Telefonen sto ved senga på hotellrommet. Ingen telefonkontakt. Ledninger gikk på kryss og tvers nede ved gulvet og rett inn i et hull i veggen.

Frem med kabelen med krokodilleklyper og tanga for å fjerne isoleringen fra telefonledningene. Det var heldigvis lett å se hvilke ledninger som førte lyd. Etter noen minutter var jeg klar til CompuServe og det gikk som en drøm.

Et par dager senere krevde kona at vi skulle flytte til et badehotell en times tid utenfor byen. Det skulle jeg ikke akseptert!

Village Barra Hotel hadde manuelt sentralbord. Etter konferanser med sentralbordet på mangelfullt portugisisk fikk jeg dem til å slå nummeret til CompuServe, mens jeg strevde med å få CONNECT.

Tilkopling til telefonen var et annet problem. Det var ingen kontakter jeg kunne bruke. Isolasjonstanga avslørte tre ledninger, en rød, en hvit og en sort. Etter å ha ødelagt en av dem, viste det seg at det var den røde og sorte jeg trengte.

I en time løp telefonisten mellom sentralen og hotellrommet for å hjelpe med oppkopling til CompuServe. Til slutt ga jeg opp. Det var ikke kritisk. Hotellrommet i byen sto fremdeles til disposisjon. Det var upraktisk, men godt nok.

Goiania var neste stopp. Flyet fra Maceio var forsinket og jeg kom først inn i hotellværelset natt til fredag kl. 01.30. Redaktør Rossen i Datatid måtte ha en artikkel i løpet av fredagen. Jeg skulle sende til Truls Meland, som i sin tur skulle laste filen opp på DIX. På grunn av tidsforskjellen til Norge måtte det bli nattjobb.

Hotel Karajas sentralbord var automatisk, men tilkopling til telefonen måtte gjøres med krokodilleklyper. Ved halv fire-tiden var jeg ferdig og kunne endelig krype til sengs.

Dagen etter kom et forvarsel. En stemme i telefonen spurte om jeg hadde ringt et nord-amerikansk calling card nummer. Jeg forsikret at jeg kun hadde ringt lokalt. Stemmen slo seg til ro med svaret.

Senere den dagen skulle jeg demonstrere elektronisk post mot CompuServe. Tilkoplingen til telenettet var enkel, men resultatet ble fatalt. Etterpå fant jeg løsningen. En av ledningene i kabelen min hadde gått løs fra sukkerbiten. Noen sekunder med skrujernet og alt var bra igjen.

Liten tue kan velte et stort lass.

Da jeg kom tilbake til Sao Paulo, ble det andre boller. Jeg ble innlosjert på Lorena Flat Service i Avenida Reboucas. Ikke ta inn der!

Tilkopling til telenettet var enkelt, men alle forsøk på å ringe CompuServe var forgjeves. I stedet for en modemtone, fikk jeg bare summetonen. Bruk av lokalnummeret for oppkall til noden fra utlandet ga samme resultat.

Lange diskusjoner med folkene i resepsjonen avslørte årsaken. En datamaskin i sentralbordet mente jeg forsøkte å bruke et utenlandsk calling card og blokkerte oppkallet. Alt var forgjeves. Ingen kunne hjelpe.

I slike situasjoner tyr man til utradisjonelle løsninger. Jeg hadde fremdeles adgang til den lokale universitetsmaskinen, om enn kun i 1200 bits/s. Jeg kunne derfor sende post, men ikke motta. En viktig del av problemet var løst.

Da fikk jeg en ide. Jeg visste om en universitetsmaskin i USA, som tilbyd brukere oppkall til CompuServe. Maskinen kan nås med kommandoen

telnet hermes.merit.edu

Oppkoplingen pr. telnet gikk raskt. Ved spørsmålet om hvilken tjeneste jeg ville ha, tastet jeg "compuserve". Etter sekunder var jeg online til CompuServe og kunne lese all ny post med kommandoen RECEIVE ALL. Utgående post ble sendt fra maskinen ved universitetet.

Solen skinte over hotellrommet igjen!

Hadde jeg visst om problemene på forhånd, ville jeg kanskje vurdert å bruke oppslagstavler for Internet mail fremfor fullvoksne Internet-noder. Her er noen alternativer:

Buenos Aires: SatLink Uucp/Internet Gateway har modem med V.32bis og Turbo-PEP. Send email til postmaster@satlink.net for informasjon eller ring +54-1-958-1041. Offlinereader: Waffle.

Sao Paulo, Brasil: Mandic BBS. Modem tlf. +55-11-816-3911. Hastigheter fra 300 til 16800 bits/s. 10 linjer. Skriv til Aleksandar Mandic for informasjon. US$10/måned.

Rio de Janeiro: Hot-Line BBS. For informasjon, skriv til Charles Miranda. 8 linjer.

CompuServe i Argentina var ikke aktuelt på grunn av de høye prisene på tjenesten i dette landet (belasting for antall tegn overført pr. minutt).

Rio de Janeiro og Othon Palace hotell var siste stoppested. Paradisisk. Be om "Master Floor". Her er tastafonplugg for oppkopling til telenettet (amerikansk koplet). Du kan nyte en Caipirinha mens modemet henger lykkelig på CompuServes node og bølgene skvulper mot Copacabana under deg.

Mine lokale kontakter hadde gitt meg postboks på en lokal Internet-maskin. 14.400 bits/s modem. Telnet og FTP. Bra linjekvalitet. Nesten som hjemme.

Helt til slutt: Telefonsentralen i avgangshallen på Kastrup. I kiosk 1 står ett modem, tastatur og telefon. Jeg nappet tastafonledningen ut av modemet, koplet til en skjøteledning og ringte CompuServe etter post.

Å hente 25 meldinger og sende en i 2400 bits/s kom på D.Kr. 4.00. Loggfilen var på 63KB.


| Til artikkelmenyen |
Det er forbudt å distribuere denne artikkelen - eller deler av den - i elektronisk, trykt eller kopiert form mot betaling.