PCen kommer til Russland

Det russiske datamarkedet er som Norges for 14 år siden. En av forskjell er at de bruker PCer der vi den gangen brukte stormaskiner som IBM 360/370.

"Personlige datamaskiner er hard valuta for oss", sa Valeriy Burtashov, en handelsmann i Moskva. "Kjøp rockekonserter og annen kultur av meg. Betal med PCer."

En russisk programmerer sa det slik: "De som får tak i penger, reiser til utlandet og kjøper en PC. Når de kommer hjem, selger de maskinen og kjøper hus for pengene."

Lederen av et programvarehus i Kaunas, Litauen, tjener omkring 475 rubler i måneden. Gorbatsjov sa nylig til Det øverste sovjet at han har en månedslønn på mellom 1.000 og 1.200 rubler.

Sammenlign dette med prisen for en svart-hvitt, russiskprodusert TV-apparat. Det koster 675 rubler.

I Norge kan du kjøpe en ny PC for en månedlig sekretærlønn. I Moskva koster en PC XT omkring 25.000 rubler. En importert PC/AT koster omkring 60.000 rubler. Du må betale ekstra for dataskjerm, skriver og annet tilleggsutstyr.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor veksten i antall PCer i Sovjetunionen går sakte. Det er nesten utelukkende firmaer og organisasjoner som kjøper dem. Svært få privatpersoner har råd.

Få personlige datamaskiner

Den første russiske datamaskinen ble kalt "MEMS". Dette uhyret av en eksperimentell maskin ble bygget i Kiev i 1961. Ut av prosjektet kom maskinen "BESM" og dataeventyret kunne starte i Russland.

Inntil for et par år siden brukte de kun stormaskiner og minimaskiner. I dag har Sovjetunionens 15 republikker med over 287 millioner mennesker imidlertid fått en en karismatisk leder med et sterkt ønske om å fylle landet med PCer.

Noen tror at landet har omkring 100.000 maskiner. Andre sier 50.000. Noen antyder tall helt opp i 1.5 til 2 millioner.

Det amerikanske markedsforskningsfirmaet Dataquest mener at det er omkring 500.000 mikromaskiner i landet, og at 164.000 av disse er IBM kompatible. Videre hevder de at 75.000 av de IBM-kompatible er produsert innen Russland eller i et annet land i Østblokken.

Andre autoriteter føler at disse tallene er for konservative. Deres tall ligger på rundt 400.000 IBM kompatible og 600.000 eller så med CP/M baserte maskiner. Personlige synes jeg disse tallene høres mer sannsynlige ut.

Uansett hvilke tall som er riktige, synes alle å mene at antall IBM kompatible vil fordobles i løpet av året som kommer.

Russernes offisielle målsetting er å ha en installert base på 28 millioner PCer innen århundreskiftet. Det er et godt stykke igjen dit.

Mest 8088 og 8086

Det er en stor produksjon av datautstyr innen Øst-blokken. Maskiner bygges i Dresden i Øst-Tyskland ("Robotron"), i Bulgaria ("Pratsa"), i Polen, Pensa og Minsk.

Mesteparten av maskinene bygges rundt Intel 8088 og 8086 prosessorne. Deler kjøpes fra den frie verden. Spesielt er visse land i det fjerne Østen aktive leverandører.

Mens MS-DOS er det vanligste operativsystemet hos oss, bruker russernes ADOS. Det er en illegal kopi av MS-DOS versjon 2.1, laget av en smart programmerer i Minsk som fjernet Microsofts "Copyright"melding fra sin personlige kopi. Andre fikk tak i kopien. I dag er ADOS standarden.

Noen maskiner produseres i samarbeide med utenlandske selskaper. "Amadeus" produseres f.eks. i joint venture med et selskap fra Østerrike.

Handelsselskaper selger utenlandsproduserte maskiner, f.eks. Toshiba fra Japan, Mitac fra Taiwan, The Great Wall PC fra Kina, Olivetti fra Italia, osv.

COCOM-blokkaden

Mens vestlige selskaper kjøper hurtige PC/AT-er og maskiner med 80386 prosessorer, er dette fremtidsdrøm for russerne. COCOMs proteksjonistiske regelverk er en effektiv sperre for salg av slik teknologi til vår nabo i øst.

COCOM står for The Coordinating Committee for Multilateral Export Controls. Den er etablert av U.S.A., NATO-landene og Japan for å koordinere anstrengelser med å hindre Sovjetunionen å få tak i vestlig militærteknologi.

I reglene står at man ikke skal selges datautstyr til Russland med ytelse ut over 78 PDR ("Processing Data Rate"). I praksis betyr dette at Intel 80286-baserte PC/ATer med over 18 megahertz ytelse og 80386-maskiner med over 11.5 MHz er forbuden frukt.

I fjor, da MicroPro International (California) diskuterte samarbeide for utvikling og distribusjon av en russisk utgave av WordStar, fikk de besøk av FBI. De ga dem ordre om ikke å vise russerne kommunikasjonsprogramvare (!) og datamaskiner basert på Intels 80386 mikroprosessor.

Måten COCOM-reglene "brukes for å unngå overføring av følsom teknologi til Østblokken" er ofte vanskelig å forstå for utenforstående. Kritiske røster mener at reglene i dag har større betydning for amerikanernes kommersielle interesser enn forsvarshensyn.

Helst utenlandske maskiner

Utenlandske datafabrikanters harde form for kvalitetskontroll har ingen tradisjon i Sovjetunionen. Å kjøpe en russisk-produsert PC kan sammenlignes med kjøp av en bruktbil. De fleste foretrekker derfor å kjøpe utenlandsk. Det er ensbetydende med å kjøpe driftssikkerhet.

Novosti Press Agency i Moskva er en av disse. De har flere hundre PCer i organisasjonen, men ingen russiskproduserte. Maskinene kommer fra Olivetti i Italia.

Hvorfor da overhode kjøpe russisk-produserte maskiner? Fordi kjøp av importerte maskiner normalt må gjøres opp i hard valuta. Hard valuta er vanskelig å få tak i, bl.a. fordi rubelen ikke er en konvertibel valuta og er gjenstand for rasjonering.

Den offisielle vekslingskursen for rubler er minst åtte til ti ganger høyere enn markedsverdien.

Programvare

Lee Felsenstein, mannen som oppfant Osborne maskinen og en av PCindustriens "founding fathers", mener at Sovjetunionen kan sammenlignes med amerikansk dataindustri for 14 år siden.

På den tiden var Norges dataindustri dominert av programmerere, som utviklet skreddersydde systemer. Vestens bruk av standardsystemer har enda ikke slått særlig gjennom i øst.

De programmererne jeg møtte hadde sin erfaring fra maskiner som IBM 360/370 med operativsystemer opp til VMS/SPF3 og fra PDP/11 lignende minimaskiner. De hadde kompetanse i Algol, Microsoft Assembler 5.1 og Unix.

De hadde kun arbeidet med PCer i ett til halvannet år og da hovedsaklig med verktøy som dBASE IV, Turbo Pascal og Clipper.

Disse programmererne var ansatt i en statlig datatjeneste og informasjonsorganisasjon. Organisasjonen har filialer i alle 15 republikker og ansvar for drift av hardware og programutvikling i disse områdene.

Observasjon: Perestroika motiverer unge programmerere til å etablere programmeringskollektiver på fritiden. "Programatika" er navnet på et slikt kollektiv i Litauen. Det består av åtte unge programmerere med fra 5 til 15 års erfaring.

Piratkopier

"Hvorfor kommer Microsoft og Ashton-Tate her? De vet jo at vi stjeler programvare fra dem."

Denne og lignende kommentarer ble overhørt på en software konferanse i Litauen arrangert av norske West International A/S i samarbeide med The USSR State Committe for Computer Systems and Informatics.

Sovjetunionen har ikke copyright-lover som gir utenlandske programvareleverandører tilfredsstillende beskyttelse. Piratkopier av kommersielle programmer er et stort problem.

Microsoft og andre vestlige leverandører fortsetter likevel å bearbeide markedet. De håper at problemet snart vil få en løsning. Russerne trenger nemlig nå åndsverkbeskyttelse i forbindelse med programvare, de selv ønsker å selge til vesten.

Problematisk kommunikasjon

Kommunikasjon med russerne er ikke problemløst. Få russere snakker annet enn russisk, evt. supplert med et lokalt språk.

Landet har 26.7 millioner telefoner. Sammenlign det med USAs 11.4 millioner og Japans 49.9 millioner. Du kan ringe fjernvalg til Moskva, men linjekapasiteten er begrenset. Forvent mange forsøk før du får forbindelse.

Samtaler til andre deler av Sovjetunionen krever ofte manuelt oppsatte samtaler. En samtale med Litauen nylig ble satt opp etter mer enn to timers ventetid. Å ringe ut fra Sovjetunionen kan være enda vanskeligere og ikke minst en kostbar fornøyelse. Om du overhode kommer frem til sentralen.

Kapasiteten er imidlertid under utbygging bl.a. takket være utlendingers iver til samarbeide. Blant disse kan nevnes syv internasjonale telefonselskaper, deriblant British Telecom og to danske selskaper, som for tiden studerer mulighetene av å legge en optisk kabel mellom Japan og Europa via Russland.

Modemkommunikasjon

Russerne har en lokal online konferansetjeneste (ADONIS), men den brukes kun av et begrenset antall organisasjoner. Antall modemer i Russland er ukjent. Sannsynligvis er det meget lavt.

Tillatelse til å kommunisere med utenverdenen innvilges av The Institute for Automatic System (IAS) i Moskva. Slik tillatelse gis kun til selskaper og organisasjoner.

Privatpersoner gis ikke adgang til pakkesvitsjingsnettet. Russiske myndigheter holder nøye kontroll med hva deres innbyggere er tillatt å gjøre med elektronisk post. Til og med de få som gis tillatelse, har svært begrenset adgang til databaser og lignende tjenester.

Dernest kostnadsspøkelset. Datatrafikk med utlandet må normalt betales i hard valuta. Det er begrenset tid tilgjengelig for trafikk betalt i rubler. Bruk av hard valuta-linjene koster gjennomsnittlig fem ganger mer. Det er derfor hovedsaklig multinasjonale selskaper med behov for å frakte data mellom hovedkvarteret og et russisk driftsselskap, som bruker disse tjenestene.

I periferien er imidlertid ting i ferd med å endres. I februar åpnet det ungarske Post Central Telegraph Office i Budapest "Magyar Videotex". Privatpersoner har også adgang til tjenesten. Selskapet håper å ha 20.000 kundeterminaler oppkoplet innen århundreskiftet.